Image and video hosting by TinyPic

Men jeg vil vite, må vite mye mer


Superbloggern koser seg i dag.
Siden jeg er tom for ord sparer jeg dere for et mislykket forsøk på å skrive noe som helst...

 

Jeg skal blogge bra snart !

- Hva gjør du?

...Andrea... 

This could be paradise



When she was just a girl
She expected the world
But it flew away from her reach so
She ran away in her sleep
And dreamed of 
Paradise
Every time she closed her eyes

...Andrea...
 

Syttende mai Tjuetolv





Trønderbunad <3

Jeg våknet i dag og skjønte ingenting. Hadde en sterk og ekkel følelse av at jeg skulle noe viktig, at noe sto på kalenderen eller at jeg hadde glemt et eller annet.
Et par minutter med "hmmm... har jeg forsovet meg til skolen?, EKSAMEN!?!?! lørdag? teaterprøve? hæææ...!?!" gikk det opp for meg.
AHA! , 17.mai.... 

Så hvis du altså ikke har fått det med deg enda er det 17.mai i dag... Jeg koser meg i den ene av bunadene mine (har to!!!! trønder og nordlands), spiser is og går i tog. Akkurat som en riktig fin nasjonaldag skal være.

- Hva gjør du i dag?
- Har du bunad og hvilken?

...Andrea...

Som ett djur - En lycklig lemur, Trippar jag med lätta steg

I dag har jeg funnet ut at bloggen min kunne fortjent et nytt navn: "dustemikkelsombaredelerstyggeiphonebilder.blogg.no"... 
Liker dere det?

Haha... I tillegg har jeg:

Gått alene langs veien og knipset superfine bilder av meg selv på vei fra danseøving


Smakt en ny sjokolade




Kost meg sammen med Linus-finus <3


Tatt et bilde av solbrillene mine med skumle fulgler i bakgrunnen


Blitt mobbet fordi jeg er livredd for måser


Trillet hjem


...mens det begynte å sne for andre gang den TOLVTE MAI!!!!


Instagram-delt en liten kollasj med bilder fra dagen

Nå ligger jeg henslegt på senga mi i kledd de deiligste daffe-klærne. Rundt meg har jeg ballet det rødprikkete pleddet mitt. Fin-lista på spotify er i full sving og snart kommer kjæresten en liten tur.
I nuet er livet egentlig bare veldig fint! 

- Hva har du gjort i dag?

...Andrea...



Wait until my blog hears about this

Hiv og hoi!

Updates: 
- Jeg har blitt blond (ish)
- Overlevde prøveeksamen matte muntlig
- Jordbær i stråkurven på sykkelen kan bli et ganske fint motiv, selv med en iPhone
- Livet er herlig






// Instagram bilder - andreasteenhernes if ju vånna fållåvvv 

- Så... Hvordan har du det?
- Skjer det noe hos deg for tiden?

...Andrea...

Novelle - Lillian

Lillian

Det er faen meg sant! Hun hadde ikke sagt det om det hadde vært løgn? Nei! Det ville bare vært for unødvendig. Enda hører jeg de tre ordene hver eneste dag. De samme gamle på nytt og på nytt. Ordene som endret alt. Gnagende og stikkende smyger de seg gjennom alle mulige tankeganger og åpne hulrom i kroppen min. Den dagen, det gjorde vondt. Det var hjerteskjærende faktisk. I dag, det svir enda. Jeg klarer bare ikke å gi slipp. Hele meg, alt, er forandret. Til noe ukjent. Noe jeg hverken kan forstå eller finne meg i.

Jeg lurer på om ordene hadde sluppet like raskt, følelsesløst og mørkeblått ut av henne i dag. Hadde hun visst at tre av hennes løsmunnede ord kunne gjøre så ufattelig stor skade, hadde hun kanskje latt vær? Ikke vet jeg.

Jenta foran meg er fremmed, mørk og dyster. Hånda mi løfter seg, tung og vanskelig, som en fot i en klisset og ekkel sump. Et ilende gys sprer seg når jeg omsider møter den krystallklare speilplata på veggen. Den kalde, nesten drepende følelsen reiser målbevisst gjennom knoklene, som visstnok skal være ryggraden min, og videre nedover bena. På innsiden av det som er igjen reiser en frykt og en brennende følelse av å være fortapt. Kastanjebrunt, stritt hår omkranser de utstikkende, tydelige kragebena mine. Ansiktet i speilet er blekt. To grå og trillrunde øyne gransker skikkelsen foran. Jeg vil ikke mere. En liten, men selvsikker, dråpe triller rolig over det som en gang var et rødblusset, fargerikt og fasongfylt ansikt. Langt om lenge har jeg gitt etter og godtatt det jeg så alt for belærende har blitt fortalt.



- Du er syk Lillian, insisterte han hele tiden. Om jeg ristet på hodet og nektet slet han seg gjerne i det mørkegrå håret, rettet på den hvite frakken og skjøv de tykke brillene på plass. Så rullet han stolen sin nærmere benken der jeg fortvilt satt. Han visste at snart kom jeg til å gråte, fortelle at jeg hadde det fint og skjule ansiktet mellom de benete, hvite fingrene mine. For et skalkeskjul! 

På sett og vis er han en mann man godt kan like. Todagersskjegget, den varme og gode brunfargen i øynene, kaffeånden, klangen i stemmen og det bustete håret har utallige ganger fått meg til å ville kaste armene rundt han og søke trøst. Selvfølgelig har jeg ikke gjort det. Den hvite, knelange frakken, den blodrøde penna, blokka som bestandig titter forsiktig opp av lomma, navneskiltet og alle ledningene rundt har alltid stoppet meg. Allikevel? Sakte, men skråsikkert har det slått meg at ordene han alltid sa stemmer mer med virkeligheten enn mine egne kryptiske teorier.

Med klump både i halsen og i resten av kroppen henger jeg det sorte sengeteppet mitt over speilet. Ingen fare skjedd i kveld. Vil ikke se mere! Skjelvende, på grensen mot ustø, skritter de små, pysete føttene mine over rommet og bortover mot senga. Hodeputen er avslørende nok dekket med små mørke flekker. Jeg gråter om kvelden. Da er det helt greit. Ingen som sier at jeg skal ta meg sammen. Ingen som maser om at jeg må bli frisk. Ingen som vet.



En myk og gulrød lysstråle beveger seg stille gjennom den vesle åpningen i gardinene. Før, på denne tiden av året, pleide mamma alltid å steke sukkersøte vafler til kvelds. De smakte aller best med rødt, deilig jordbærsyltetøy. Nå orker hverken jeg eller mamma. Hun blir sliten av meg. Jeg ser det på henne. Husker ikke sist jeg så henne smile engang. Hun har helt sluttet å lage forfriskende, deilige middager som før brukte å få magen min til å skrike av glede og feire med salto og diskodans. Ikke misforstå. Jeg spiser? Av og til i hvert fall.

- Du er flink, Lillian!
Han sier det nå. Hver gang i det siste har han sagt det. Mens han klapper meg på skuldra og puster en real kaffebris mot meg.
Jeg er flink, med det er ikke nok. Det nytter ikke å være flink. Aldri! Det er aldri noen av de flinke som lykkes. Det er ikke nok bare å være flink lengere.

De tre ordene. Jeg hører stemmen hennes i hodet. Jeg ser for meg hvordan hun alltid kaster på de lange, lyse flettene sine når hun prater. Jeg ser for meg hvordan smilet hennes stolt viser alle tilskuere en perlerad av hvite tenner. Pen! Det er det hun er. Dessverre?

Jeg tror jeg også brukte å være rimelig pen en gang. Folk, ikke hun, skrøt alltid over det vakre, litt runde og ikke minst livlige ansiktet mitt. Øynene hennes stakk meg i siden mens jeg tok til meg det de sa. Hun skulte. Så sa hun bestandig et eller annet om familien sin, huset sitt eller sommerferien sin. Veldig høyt selvfølgelig, sånn at alle flokket seg rundt henne som pingviner i snøen.

- Glem henne Lillian, sier han alltid når jeg forteller om henne.
- Du vet bedre enn å høre på slike jenter og slike usanne ord.
Han sier at jeg vet bedre. Innerst inne vet jeg også at jeg vet. Jeg må gjøre noe. Orker ikke dette mere. Mas fra innsiden og ut. Dagen lang.
- Det kommer til å ta lang tid før du er helt deg selv igjen.
Jeg hører den dype stemmen hans på repeat inne i hodet mitt.
- Men du må prøve Lillian. Du må gjøre noe!



Jeg tenker på mamma. Hun brukte å være så stolt. Hun snakket til andre om meg. Ofte.
- Gulljenta mi har ditt
- Gulljenta mi hat datt
Nå? Aldri. Hun er nok mere skuffet over meg, enn jeg selv er. Jeg tenker på hvordan hun ligger på soverommet sitt. Kanskje sover hun, eller kanskje hun også venter med å gråte til det er kveld? Tanken på at mamma gråter fyller meg. Jeg liker ikke det ikke. Mammaer skal ikke gråte. De skal steke vafler og snakke fint om døtrene sine. De skal lage fine musefletter før du skal i selskap og gi deg lange klemmer når du har skrubbsår på kneet.


I mørket lar jeg kroppen styres av impulser jeg ikke kan begripe. Rommet er så godt som kolsvart. Mine tynne, forsiktige hender kaver seg en kort vei frem og ut av soverommet. Lyden av bare føtter mot tregulv er den eneste i mils omkrets. Uten at jeg kan vite hvorfor, vil kroppen min til kjøkkenet. Mamma gråter. Jeg hører det ikke, men jeg vet. Det er nok.

Så lydløst som mulig lar jeg impulsene styre. Ukontrollert på en måte. Jeg lar det skje. Gjør ikke motstand. Før jeg vet ordet av det er rommet fylt med en sukkersøt lukt. Deilig, varm og lett gjenkjennelig sniker den seg inn gjennom neseborene. Godheten kiler nesten der inne. Når mamma våkner finner hun nok fatet. Det er til henne. Jeg skal ikke spise. Ikke denne gangen, men kanskje neste gang.

// Novelle skrevet av meg
Bildene er ikke mine, og det er heller ikke de som er det viktige i innlegget

Hvis du først skal kommentere kan det jo være fint å faktisk lese det jeg har skrevet først! 

...Andrea... 

Sweet sixteen















Var i  sekstenårsdag til beste Frida i går. Herlige folk, masse godis, brus, fake champagne (?), superromantiskmegahypersøt film og koooooosikooos.
De nærmeste venninne ble igjen etterpå og hadde en aldri så liten sleepover. Sykt lenge siden vi har vært samlet sånn og hatt det så trivleig. 
En GREAAAT kveld! 

- Har du gjort noe gøy i helga?
- Hva syns du om bildene?

...Andrea...

To all the girls who think you´re ugly because you´re not a size 0

- you´re the beatiful one.
It´s society who´s ugly.

// Marilyn Monroe


Omtrent sånn her så jeg ut i bursdag i går. Enkelt svart skjørt, blondegenser, krøller og røde lepper funker fett det.
Den fine quoten har forresten hedersplass på skrivebordet på macen min sammen med bilde av vakre Marilyn. 

Ha en fin søndag videre søte mennesker!
<3

- Hva syns du om antrekket?

...Andrea...

Blogg-blogg-blogg


















Woho! Kom nettop på at jeg hadde en blogg som jeg har lovet  å være litt snillere mot fremover. Kom også på at jeg var i bursdag på tirsdag og ikke har vist dere noen bilder.
Var en hyggelig kveld med koselige venner.
De dårligste bildene jeg kommer til å stikke ut i offentlighet på en lang stund.... Håper dere ikke døde på dere.

- Har du gjort noe gøy i det siste?

...Andrea...

In the morning



Startet mai måned med en lang formiddag under dyna. Skype, bloggstalking og andre morsomheter.
Så fulgte en times tid med ødeleggende matte. Ikke akkurat det man ønsker å bruke fridagen på... Men tanken på å bevare femmeren min og ellers tankene om å komme inn på medier og kommunikasjon fikk meg i gang. Trynet mitt så allikevel ut som noe i denne duren:






Men takket være



kom jeg levende igjennom en times tid.
 


fred ut! Ha en herlig første mai :)
Nå skal jeg bare nyte resten av dagen. Trening, bursdagsfeiring til kjæresten og kos med venner.

- Hva har du gjort i dag så langt?
- Har du noen planer?

...Andrea...

Les mer i arkivet » Januar 2013 » Desember 2012 » November 2012

17, Bodø

Bare en (nesten) hvilken som helst jente, som lever et (nesten) helt normalt liv. Allikevel... De store lidenskapene er å fange opp herlige øyeblikk med kameraet, å forsøke å sette ord på fine ting her i livet, å stå på scenen, å sveve over dansegulvet i takt med herlig folkemusikk og å spille teater.

hits